Irmelins kunst er et tydelig speilbilde av hennes natur, og de sterkt poetiske forestillingene hennes springer oss i øynene i maleriene hennes
På atelieret i Padova (Italia), 1990
I korthet:
Irmelin Slotfeldt-Ellingsen (1933-2026) var en norsk-italiensk malerinne. Hun ble født og vokste opp i Oslo, men arbeidet hele sitt kunstnerliv i Italia.
Hun studerte maleri i Paris, Oslo og Roma. Læretiden hos den franske maleren Anders Osterlind og hos Kai Fjell ble særlig viktig for henne. Hun debuterte med et maleri på Høstutstillingen i Oslo i 1959 og hadde sin første separautstilling i Kunstnerforbundet i 1960.
Hun giftet seg med den italienske kunstfotografen Alberto Papafava dei Carraresi (1933-2020) i 1960 og flyttet til Italia. Først til Roma, så Milano og til sist Padova, ektemannens hjemby. Hun returnerte til Norge i 2024.
Hun brukte Irmelin Slotfeldt eller Irmelin Slotfeldt Papafava som kunstnernavn og signerte maleriene sine «SLOTFELDT». Fra 1967 brukte hun akrylmaling på lerret. Malerstilen hennes kan kalles «abstrakt ekspressjonisme».
Hun har en stor produksjon, har holdt mange separatutstillinger, deltatt i en rekke kollektive utstillinger og er representert i museer og private samlinger.
«Her møter vi en malerinne med et vakkert og utviklet fargeinstinkt. Hennes koloristiske nerve er fintfølende, og hun opererer med en skala av blå, rødbrune og rødfiolette dypstemte farger, som er hennes største aktivum, og som gir hennes bilder et eget liv og personlig holdning» (O. Mæhle i Dagbladet ved debuten, 1960).
«Irmelin Slotfeldts malerier kombinerer en raffinert oppfatning av rom og former, en skarp intelligens for virkeligheten og en delikat følsomhet for kromatiske forhold» (Georgio Segato, ved presentasjonen av en utstilling i 1987).
«En kunstner som på beundringsverdig vis kombinerer magien fra nordiske eventyr med sødmen i det venezianske landskapet» (Maria Pia Codato, 1997).
«Man merker en følsomhet og musikalitet i hennes lerreter og fargene er brukt i en nesten rytmisk form. Mens de store lerretene nærmest viker fysisk på en, appelerer de små til intellektet – vi blir betatt av den harmoni og følsomhet som den norske kunstneren uttrykker» (Georgio Segato, ved presentasjonen av en utstilling i 2006).
«Irmelin Slotfeldt har et formspråk som grenser til abstraksjon, preget av en spesiell formell stringens og raffinert kromatikk. I sin utforskning av materiens strukturer og skjulte lover kommer hun frem til et malerisk uttrykk som tydelig er mer rasjonelt enn emosjonelt, og så harmonisk at det minner om Bachs rytmiske musikk, hvor fargene antar mystiske ovetoner typisk for den nordiske verden» (Sergia Jessi i Corriere del Veneto, 2006).
«Jeg nevnte Weidemann tidligere, og en av dem som klart tåler en sammenligning er Irmelin Slotfeldt Papafava» (Lars Elton i Kunstavisen, 2020).
«Nasjonalmuseet poengterer at Slotfeldt rundt 1970 ‘utviklet et særegent abstrahert maleri, som hinter til natur og arkitektur’ og med sin egenart legger nye fasetter til fortellingen om norsk modernisme» (Kåre Bulie i Klassekampen, 2020).
Blomster ved floden (1997, 150x150 cm)